Hvorfor akademikere ikke skriver om scientologi

JSTOR er et nettbibliotek for vitenskaplige artikler, men de har også et egent magasin JSTOR Daily som tar for seg forskningnytt, bakgrunnsstoff og mer generelle artikler. Magasinet har en ny artikkel ute med tittel The Scholarly Study of Scientology, som handler om hvorfor scientologi, på tross av enorm interesse i pressen, er så lite studert av akademikere. Artikkelen gir klare svar på hvorfor så mange akademikere skriver så “snille” artikler om organisasjonen.

Artiklen har blant annet intervjuer med Douglas Cowan (Researching Scientology, 2004), Hugh Urban (The Church of Scientology: A History of a New Religion, 2011), Stephen Kent (When Scholars Know Sin, 1998) og Gordon Melton (Studies in Contemporary Religions, 2000). Kanskje den mest talende uttalelsen i artikkelen er fra Melton, som er kjent blant kritikere som en støttespiller for organisasjonen:

“I wrote it because other people asked to contribute to the series it’s in turned it down,” he recalled recently. “There were scholars who were openly saying, ‘I don’t want to deal with Scientology; I don’t have time to deal with the legal issues,’ and the like. And it was a pain. You waste a lot of time. My little book was a very small little book, but the amount of time it took just to do that little book, and the amount of time it took after the book came out responding to different people… In the end, if I had the choice to do it again, I wouldn’t do it.”

Artikkel fra JSTOR: http://daily.jstor.org/scholars-on-scientology/

2 Likes

Heter det ikke bare JSTOR? Uansett: interessant funn!

Eh, jo. Rettet. Takk.

1 Like

Dette minner meg for øvrig på noe jeg skrev om scientologi som filosofi eller “vitenskap”. Hvorfor jeg tror scientologi aldri vil bli — eller kan bli — tatt “seriøst” av akademia (som annet enn studieobjekt):

Jeg betviler ikke at mange kan finne noe av verdi i scientologi som “filosofi”. Norges eneste OT8-scientolog, Geir Isene, praktiserer fremdeles scientologi, da han finner flere av filosofiens verktøy fruktbare og nyttige. Like fullt synes det meg noe underlig at han, og flere andre såkalte “uavhengige” scientologer, fremdeles tviholder på selve begrepet “scientologi” (her forstått som “tankesystemet” scientolgi). Hvor “begynner” og “slutter” scientologi? Praktiserer man fremdeles scientologi når man betrakter deler eller trekk isolert fra den sammenhengen de vanligvis opptrer i? Skal man ta hensyn til Hubbards (beryktede) policy-skriv om tekstene man leser? Mange av disse kan nemlig kaste et ironisk lys over teksten. Hva om man introduserer elementer fra andre tankesystemer? Hva med scientologiens “filosofiske” og “vitenskapelige” forelegg? Hubbard skrev ikke tekstene i et kulturelt og intellektuelt vakuum; han fungerte snarere som et slags dopdrevet medium for samtidens (og fortidens) tenkning (les: han stjal som en ravn!).

Personlig er jeg svært skeptisk til alle former for totaliserende tankesystemer og foretrekker heller en mer intellektuell-“nomadisk” tilnærming, hvor man, etter forgodtbefinnende og uten dogmebundet ærbødighet for tankesystemer, henter verktøy, innsikter, problemkomplekser, løsninger osv. i de tekstene man leser. Jeg er like skeptisk til en hellig overbevist foucaultianer som en bokstavtro scientolog. Enklere uttrykt: Verken Foucault eller Hubbard var ufeilbarlige, så hvorfor ta feilene på kjøpet?

Hovedproblemet med scientologi som filosofi, slik jeg ser det, er at den har vært mer eller mindre hermetisk lukket i 60 år. Imens fagfilosofien, religionene og vitenskapene har blitt eksponert for andre, og ofte motstridende og problematiserende, diskurser, har scientologi stått på stedet hvil. Er det ikke nettopp når forskjellige tanker møtes at interessante nye tanker oppstår? Scientologi virker også totalt blottet for refleksiv tenkning: hvor blir det av problematiseringen av ens egen posisjon og status i samfunnet (sett fra et sosiologisk ståsted), historien (og da mener jeg i idéhistorien, ikke Hubbards “whole track”), (fag-)filosofien, vitenskapen og religionshistorien? Hvor andre fag kan ha en nærmest overdreven grad av meta-tenkning og selvrefleksjon, har scientologi ingen.

Tl;dr: Du behøver ikke praktisere “scientologi”, selv om du låner verktøy fra selvsamme filosofi.

Edit: Geir Isenes idé om å gjøre scientologi til “open source” er en mulig løsning på problemene jeg skisserer i siste avsnitt.

Jeg regner Geir Isene for glup nok til at han en eller annen dag våkner opp og gir faen. Hen er godt på vei, jfr hans Fuck it fra i fjor.

1 Like

Ja, dette her skrev jeg før han kom med slike blogginnlegg. Han ser absolutt ut til å være på god vei.

Hvor mange langtids-indiescientologer finnes det? Ikke så mange vil jeg tro, ikke fler enn det man vil måtte regne med om man tar hensyn til at det er en liten men relativt stabil andel av befolkningen som sliter litt med pannelappene.

Hehe, sant nok.

Peiling på om norske akademikere har skrevet noe om scientologi, forresten?

Vi har jo James R. Lewis. Han er amerikaner, men jobber på Universitetet i Tromsø. Han har skrevet en del apologetisk tull, men har også forfattet The Dwindling Spiral: The Dror Center Schism, the Cook Letter and Scientology’s Legitimation Crisis som helt klart er verdt å lese. Han er opptatt av splittelser i kulter, etter selv å ha ledet en utbrytergruppe fra indisk kult (3HO) som ung.

1 Like

Litt relevant:

When will academics acknowledge that the Scientology ‘apostate’ theory is finished?

http://tonyortega.org/wp-content/uploads/2016/02/Apostate-e1455710891480.jpg

We’re deep into reporting several cool stories coming your way, so we just had time for a quick thought for you today. We noticed over at the forums that Scientology has put out, among its flood of recent press releases, an announcement about its newest pet academic.

[…]

Kjip lesning. Blir fort sånn når man har en hærskare av advokater som vil forsvare Scientologis navn.